Historien

Da Hans Runar og Gry Beate Knapstad kom til Grøstad Gård, startet de opp med tradisjonell griseproduksjon der grisene levde i binger. For 20 år siden var dette slik man produserte gris og noe annet var utenkelig for de fleste. Etter en stund med tradisjonell drift ble det helt klart for Hans Runar og Gry Beate at de ikke trivdes med dette. De ønsket å ha griser på gården, men grisene måtte ha det godt. Da åpnet de låveveggen på nordsiden, ut mot flotte beiteområder som gikk helt ned til skogen og elven, og grisene ble sluppet ut i det fri. Dette ble starten på en vei med både oppturer og nedturer, men allikevel et eventyr for ekteparet Knapstad.

Plutselig var jordet fullt av lykkelige griser og kravet til at Grøstadgrisene skal ha det godt fra den blir født til den slaktes ble satt. Salg via Jacobs på Holtet ble den første testen og det var spennende å se om folk ville betale litt mer for grisekjøtt som var produsert med adskillig mere omtanke. Brydde folk seg om hvordan dyrene har det før de blir mat? Svaret var entydig, og det gav trygghet for å satse. Frilandsgris fra Grøstad ble et faktum.

I starten ble det solgt mest stykningsdeler, men det ble et overskudd på råstoff som normalt går til blant annet pølser. For å få god økonomi i produksjonen og bruke hele dyret ble det opprettet et pølsemakeri. Med god hjelp fra Edgar Ludl ble det produsert flere varianter av tyske pølser, og folk tok dem godt i mot.

I 2007 la Grøstad også om til økologisk fôr, og var lenge landets største produsent av økologisk frilandsgris, men allikevel ikke større enn at det var full kontroll i alle ledd og at man med hånden på hjertet kunne si: En Grøstadgris, er en glad gris.

I 2020 går Grøstad tilbake til sine røtter og har fullt fokus på konseptet Frilandsgris. Dyrevelferd og etisk transparent dyrehold har alltid vært viktig for Grøstad. Det skal det fortsatt være etter å ha endret fôr. Det er begrenset tilgang på norskprodusert økologisk fôr. Økologisk fôr måtte derfor importeres, og kvaliteten var varierende.  Grøstad velger nå å kun bruke 100 % norsk, lokalprodusert korn i fôret til våre griser. Dette gir et lavere klimaavtykk og en bærekraftig produksjon, men grisen kan ikke lenger kalles økologisk. Ideologien er fremdeles den samme – dyrevelferden kommer aller øverst.